Hva er det som skjer i Norge? Det lurer faktisk også internasjonal presse på, og det finnes ikke ett rett svar, men mange.
De fleste som svarer, går rundt grøten. Det finnes umusikalske innspill, som man gjerne lukker ørene for.
Dette er et slikt innspill.

Norge er rikt, med et ensidig næringsliv. Som en aksjemegler sa det; bare olje, gass og energi er lønnsomt her. Annet – som batterier – har man «ingen spesielle forutsetninger for». Så derfor går dette galt; det er bortkastet.  Med andre ord; skomaker bli ved din lest.

Denne industristrategien er en analyse verdt. Men her skal vi sette søkelys på følgene av dette tankesettet.

Fornybar energi ønskes stort sett som en støtte til annen virksomhet, ikke som egen forretning. Derfor bygges lite ut, og prisene ønskes lave. Dette vet utbyggere, og det meste stopper opp. Slike tanker gjelder ikke olje, her skal det bygges mest mulig ut, og letes mest mulig – for å holde produksjonen oppe.

De tunge partiene står bak dette. Dette er norsk politikk nå, og ser ut til å forbli det.

Er det marked for oljen?

Da må man spørre; hva med markedet for all denne oljen?
Vår vurdering er at etterspørselen når sin topp i 2024 eller i 2025. For hver eneste elektriske bil som kommer på veien, er det store mengder olje som ikke blir solgt. Vi oppfordrer leserne til å tenke over hvor mange liter en ny bensinbil forbruker over 15 år eller så. Så kan man gange dette ut med alle elbilene: de er ikke dominerende ennå, men til sammen er de mange nok til å påvirke totalmarkedet for olje. Naturligvis er det kortsiktig motbakke for el-biler i noen land av og til; slik er det med alt. Det er også storpolitikk rundt kinesernes inntreden i (el)bilmarkedet.

Er det marked for gassen?

Så var det gassmarkedet. Det stemmer at Europa trenger mer gass for tiden, i en overgangsperiode. Men dette vil ikke vare lenge, siden Europa jobber med å fase ut gass. Aserbajdsjan ble bedt om å bygge ut i Det Kaspiske Hav for å levere til EU i denne perioden, men landet var smart nok til å sjekke med internasjonale banker. Disse bankene nektet å finansiere noe så usikkert og kortvarig. Denne sjekken har ikke Norge tatt – her har man bestemt seg for å kjøre rett på.
Det kan jo være at EU ikke klarer å slutte med gass, slik de vil. Men det er jo en stor sjanse å ta, og dermed er satsing på olje og gass usikkert. Dette uansett hva man måtte mene om klimasiden av saken.
Når landet som helhet er fokusert på olje og gass, og dette er usikkert, blir også økonomien som helhet usikker. Alle økonomer er i alle fall enig om en ting; usikkerhet fører til høyere avkastningskrav. Avkastningskravet på Norge som land er renten, det man skal ha for å holde penger i norske kroner. Så gitt oljesatsingen må rentenivået være høyere enn i andre land.

Hvorfor lav Valutakurs?

Alle økonomer er også en annen ting; at et lands innovasjonskraft har noe med valutakurs å gjøre

Det er flere faktorer også, selvsagt, men innovasjonskraften blir ikke kommentert særlig av andre media.

Når man kun driver med det som man har gjort før, og dette er usikkert, så blir jo valutakursen lavere, særlig når man ikke ser noen bedring, heller motsatt.

Man kunne utviklet helt andre industrier – men det mener man at det ikke finnes forutsetninger for. Da blir landet mindre verdt, og følgelig valutakursen lavere – alt annet like.

Reaksjonene fra politikere på dette er at «lav valutakurs er en fordel», fordi konkurransekraften da blir høyere. Det stemmer i og for seg. Man kan da kjøpe færre TV’er for lønnen, eller alle andre varer. Lønnsoppgjør handler ofte om det motsatte, nemlig å øke lønningene. Men i forbindelse med valuta ønsker man altså lavere kjøpekraft. Ingen som ser ironien?  Uansett, om man ser sammenhengen, så kan man da se at økt oljeavhengighet fører til lavere lønn. 

Det er også noe sant fordi overskuddet fra oljen havner utenlands i oljefondet; mens lavere kjøpekraft er noe folk flest får føle på.

Lavere valutakurs gir økt inflasjon

Sammenhengen mellom inflasjon og lav valutakurs er også spennende.  Lav valutakurs gjør at eksportbedriftene tjener mere, siden de får høyere inntekter i norske kroner. Dette gir høyere overskudd i bedriftene. Dette fører til høyere overskudd i «frontfagene» – som man gjerne kaller det. De ansatte her får derved høyere lønn. Deretter kopierer de andre sektorene «frontfagene» – og når alle får høyere lønn, går prisene opp. Det snakkes om å bryte denne kjeden, men det er lettere sagt enn gjort! For prisene på importvarer går jo opp, og Norge importerer det meste. Etter økonomisk teori skulle man da begynne å produsere innenlands noe av det som ble kjøpt utenlands, men dette fungerer ikke, siden «dette har man ikke forutsetninger for».

Nordmenn hadde svært god lønn for noen år siden, men nå er den ikke mer enn på høyde med andre land i Nord-Europa. Dessuten er den på vei ned, pga fallende valutakurs.

Holdningene i Norge henger igjen i forestillingen om at vi har høyest lønn. For ingeniører og andre ledere har det ikke vært sant på lang tid. Undertegnede sa i sin tid pent nei takk til et tilbud på stilling som Siviløkonom i Kina, med dobbel lønn i forhold til Norge.  Og ingeniører? Et eksempel fra et norsk prosjekt i Asia; sjefen trommer sammen de norske ansatte og sier at dessverre går det litt dårlig for tiden, og for å rette på dette, må ingeniørene gå over fra norsk til lokal lønn. Responsen? Jippi, for lokal lønn lå over Norge.  Nå skal det sies at Oslo ombestemte seg da de oppdaget at vedtaket førte en kostnadsøkning.

Noe til ettertanke: kinesiske turister reiser Europa rundt – særlig før Covid – og tømmer luksusbutikker for klokker og alt som kan kjøpes. Hvor får de pengene fra? Det er ikke lenger lave lønninger som driver Kina, men høy kompetanse. I alle fall på ledernivå.

Man kan aldri vite, men det sannsynlige er at den lave valutakursen vil fortsette, og rentene forbli høye – og at dette vil balansere situasjonen til Norge får øynene opp for å prøve noe nytt.